Mitt tantebarn

Det er spennende med ny blogg og nye muligheter :)

Har tenkt mye på bloggen,og på dere lesere-ja hva det forventes av en blogger..

Mange blogger daglig,men ser for meg at det kan bli en utfordring for meg.

Så bare for at jeg ikke skal få dårlig samvittighet for bloggen,og føle at det ligger et press på meg.

Må jeg si at jeg nok blir en blogger, som skriver når det faller seg naturlig...

Jeg skal prøve og være aktiv her inne,men mye av min tid,tanker og energi går til mitt kjære tantebarn,som har fått hjernesvulst.

Hans søster Merethe har laget en blogg for hans venner og familie.

Merethe skriver :

Da min bror har mange venner og stor familie som er veldig gald i han, er det veldig mange som lurer på hvordan det går. 

Jeg tenkte at i stede for å gjennta meg selv mange ganger, som noen ganger kan være litt vanskelig og leit, så oppretter jeg denne bloggen.

Dere kan da gå inn her å lese om hvordan det går med han.

Bjørn Magne 

Besøk gjerne bloggen...

Trykk på hans navn,og møt mitt tantebarn, min herlige familie og hans venner som skriver /setter ord på det og være sammen i en tøff tid.

Denne hverdagen er også en del av min magi –verden, Men hvor jeg ikke er i stand til å bruke min magi slik jeg så innderlig gjerne ville.. 
jeg spør meg selv  ,
når jeg får tilbakemeldinger på healing jeg sender til andre.. . Hvorfor, sjer det ikke nå ??? 
Kjære Gud hvorfor er jeg nå maktesløs…  Hvorfor skal min kjære nevø lide, hvorfor kan jeg ikke gjøre han frisk. 
Hvorfor måtte han få den samme sykdommen som mammaen hans gjorde og døde av ??
Hvorfor???
 Ofte tenker jeg at healing er slik et misvisende ord, for egentlig så burde det være å gjøre hel.. men jeg kan ikke det… Er jeg da en healer ?  

Det er tøft å stå maktesløs på siden og ikke kunne gjøre noen ting for å kunne endre hans livs situasjon.  Det er så mye mere annerledes å se en av sine kjære som vi er så uendelig glad i bli så avkreftet. Noe helt annet enn å være i rollen som den profesjonelle sykepleieren Marry-Ann som er vant til å jobbe  med kreftpasienter, både på hospits og på palliativ enhet for døende.  
Med min brede erfaring skulle en tro dette gikk lettere for seg,at en hadde skapt en erfaring over og takle sykdom og sorg ...men sånn er det ikke.
Jeg står på lik linje som alle andre som opplever kreften, jeg veklser mellom å være den profesjonelle og den pårørende.. Å oppleve alvorlig sykdom i nær familie er en helt annerledes og nærere opplevelse.
Smerten i meg river, jeg føler meg lammet. Se min brors -pappaens, og hans søskens smerte er  nesten det verste. Det er da jeg ønsker og er glad for at jeg kan flykte inn og ut av sykepleier og helbreder rollen.
 Jeg velger å avslutte innlegget med Bjørn Eidsvågs Eg ser:

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg


Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg


Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg


Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg e død til liv for deg